Barn kommer til ved befruktning mellom en kvinne og en mann – mellom en mor og en far.
På samme måte som barn blir til ved en mor og en far, er et barn beroende av at mor og far er til stede sammen i barnets oppvekst og utvikling fram til barnet er voksent. En harmonisk utvikling av barns personlighet forutsetter at de to viktige personene befinner seg i barnets hjem og skaper den trygghet og varme som gir barnet sin egen unike personlighet. Når dette hjemmet fins der – noe barnet tar som en selvfølge – ettersom det er programmert for en oppvekst med mor og far, vil barnet utvikle sin egen personlighet og karakter. Denne er bestemt av gener og arv, men blir også påvirket gjennom oppvekstmiljøet det befinner seg i.
Barnet får en helt egen personlighet ulik både mor og fars. Skulle derimot mor og far bryte med hverandre og erstatte trygghet med splittelse, vil en vegg falle ut i barnets liv. Et hjem der en vegg er borte åpner opp for nedbrytende innflytelse. Barnet blir nå en kasteball i foreldrenes liv. Fra å være objekt for mor og fars felles kjærlighet, flyttes mor og fars oppmerksomhet fra barnet over på deres egen konflikt. Mor og far, eller den av dem vil forlate familien, blir mer opptatt av å finne ny lykke eller nytt livsinnhold alene eller sammen med et nytt menneske.
Dermed blir barnet bombardert med helt nye inntrykk i livet. Hvorfor er ikke min mamma og pappa glad i hverandre lenger? Er det min skyld? Hvorfor må jeg flytte/reise mellom mamma og pappa? Hvor ble det av mitt gode og trygge hjem. Barnet blir dradd inn i konflikten og får personlighetsforstyrrelser gjennom å ta parti noen ganger for mor andre ganger for far. Dette er en situasjon barn ikke er laget for, det er umulig for et barn å håndtere en skilsmisse mellom foreldrene uten å skade sin utvikling.
Disse problemene blir oversett i dag. I stedet for å hjelpe foreldre å holde sammen og like viktig, lære de unge hvordan de skal velge livspartner, så settes resurser inn på barnevern, støtte til enslige foreldre, mekling og lignende.
En annen sak er at problemene rundt samlivsbrudd blir bagatellisert. Barna tar ikke skade hvis mor og far samarbeider godt fremover, sies det. Det er bedre for barna å leve i to hjem enn å leve med mor og far som sloss.
Jeg antar at samlivsbrudd skjer oftere i hjem der foreldrene har høy utdanning, har innflytelse i samfunnet, så som politikere og byråkrater, kjendiser og skuespillere enn i hjem med lavere utdanning, arbeidere, bønder og landsbygdbefolkning. Hvis dette er riktig kan det forklare at skillsmisse er så akseptert som det er i våre dager.
Min påstand er at skillsmissebarn blir alvorlig skadet slik jeg beskriver i innledningen og at dette egentlig er våre nordiske lands største utgiftspost på sosialbudsjettet, og justisbudsjettet (ungdomskriminalitet, dårlige skole resultater, psykiske problemer og selvmord for å nevne noen få).
Det finnes ingen unnskyldning for samlivsbrudd. Har dere fått barn er det deres plikt å sørge for å holde liv i kjærligheten og bygge et godt og harmonisk hjem til alle barna er voksne og står på egne ben. Barn tar skade av å leve med en av foreldrene av gangen. Jeg sier dette av egen erfaring. Mor og fars skillsmisse var såkalt snill, lite krangel, ingen vold, ikke alkohol, bra samarbeid, god ny stefar. Allikevel skadelig for hele mitt liv. Ingen barn ønsker å bli skilsmissebarn, men de har ingen innflytelse på mor og fars valg. Hadde mor og far visst hvor mye de skader sine barn ved skilsmisse – gjennom en hel barndom og langt inn i det voksne liv, hadde skillsmisseprosenten vært under ti. Det må være uvitenhet og egoisme som får voksne mennesker til å plage sine egne barn slik det skjer i dag i hvert fjerde hjem.
